Kunsten å handle på det lokale markedet

Tirsdager er viktige i mitt nabolag Balat. Da er det nemlig markedsdag. Da henter husmødrene frem trillebagen og tusler ned til Mahkeme Altı Caddesi, sømmelig kledd og med hodeplagget trygt på. Her har bod på bod nemlig rigget seg til med de friskeste av grønnsaker, frukt, tørrvarer – og nylonstrømper, t-skjorter og klesklyper. Alt til en svært så rimelig penge

Også kommer jeg da. Med halvparten så mange år på baken, halvblond i luggen, skjegg i ansiktet, med rød bukse og knallgult skjerf. Jeg trenger nok ikke stotre frem min fremdeles heller gebrokne tyrkisk for å melde om min utlendighet.

Markedsdag 08.12.15 (3 of 3)
Tirsdag henter husmødrene frem trillebagen og tusler ned til Mahkeme Altı Caddesi, sømmelig kledd og med hodeplagget trygt på.

De fleste forhandlerne gjør ikke så mye ut av det. De føler seg kanskje mer truet av meg som ser så annerledes ut, det er jo ikke så mange andre utlendinger her og ikke snakker noen av de særlig engelsk heller. Turistene kommer jo ikke hit og de fleste utlendingene som bor her handler nok heller på supermarkedene i fred og ro, slik de er vant til fra sine hjemland.

Andre selgere ser sitt snitt til å legge på prisene litt, i alle fall på de varene hvor prisene ikke annonseres på mer eller mindre improviserte pappskilt. Tar de en tenkepause, hvor enn så liten, før de svarer på min “Ne kadar?” (hvor mye?) er det et sikkert tegn på at her har jeg nok fått en annen pris enn damen på 60 med hodetørkle og svarte klær som var her noen minutter før meg, men som regel er den ikke dramatisk høyere.

Andre igjen, litt mer selvsikre og utadvendte, ser sitt snitt til å gjøre et skikkelig kupp med denne utlendingen som kommer ruslende. –God dag bror! Velkommen! Hvor kommer du fra?, sier de med store og breiale smil.

Her har bod på bod har nemlig rigget seg til med de friskeste av grønnsaker, frukt, tørrvarer – og nylonstrømper, t-skjorter og klesklyper.
Her har bod på bod har nemlig rigget seg til med de friskeste av grønnsaker, frukt, tørrvarer – og nylonstrømper, t-skjorter og klesklyper.

I begynnelsen hadde jeg naturlig nok ikke særlig peiling på prisene, annet enn at alt er mye billigere enn i London. Mye billigere. Dessuten kan de varierere ganske så mye fra uke til uke ettersom hvordan tilgangen til og etterspørselen etter og etter de forskjellige grønnsakene endrer seg. Ja, for det er frukt og grønt jeg kommer for. Nylonstrømpene og sokkene får husmødrene ha i fred.

Jeg reagerte derfor ikke så mye på at jeg første uka betalte 12 tyrkiske lire (ca. 35 kroner) for en god pose med grønnsaker fra en sånn breial selger. Eller det vil si, jeg tenkte at dette nok var typen til å prute litt med. Men norsk som jeg er, tenkte jeg også at det uansett bare var snakk om noen få kroner, at varene i akkurat denne boden så spesielt fine ut og at jeg dessuten kun hadde handlet varer få, om noen, av de andre bodene solgte. Og siden jeg uansett helst ville slippe å prute, overbeviste jeg meg selv om at det derfor ikke var nødvendig denne gangen.

Den type tankegang lærte jeg raskt å legge til side.

Noe av denne ukens fangst.
Noe av denne ukens fangst.

–God dag, kjære bror! Hvordan står det til? Hva kan jeg gjøre for deg i dag?

Jeg kan ennå se for meg hvordan øynene hans lyste opp da jeg kom tilbake uka etter. Han slapp det han holdt på med og strakte ut hånda for å hilse meg velkommen. Så glad virket han for gjensynet at det første som slo meg ikke var “neimen, så hyggelig”, men derimot “Shit. Hvor mye for mye betalte jeg egentlig forrige uke?”.

– Jo jeg har det fint, hva med deg? Hvor mye koster rødkålen i dag?, spør jeg.

Den skulle han ha to lire for, det er på linje med de andre bodene som averterer med priser på 1,50 eller to lire for en rødkål. Jeg tok også med en bunt koriander og en fin, rund rød sikori, varer ingen andre på markedet selger; de brukes nemlig ikke så mye her i Tyrkia. Hvor mye skulle han ha for det hele? 12 lire denne uka og.

– Olmaz! Det er ikke mulig! Da skal jeg bare ha rødkålen, sier jeg. At bunten med koriander og sikorien skulle koste 10 lire var jo helt uhørt, såpass komfortabel er jeg etter hvert blitt med prisnivået.

Etter litt frem og tilbake ble vi til slutt enige om 7 lire for det hele, omtrent 20 kroner. Altså nesten halv pris av det han først ville ha. Det var nok kanskje fremdeles en god handel for ham, men definitivt ikke like god som uka før.

Neste uke går jeg for fem lire.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *