På jakt etter jula

November kom og gikk, men for første gang på så lenge jeg kan huske kom ikke julestemningen slik den pleier. Trangen til å spille Helene Bøksles julealbum uteble, ikke følte jeg for å ta frem det lille jeg har av julepynt heller.

Kanskje ikke så rart. November og begynnelsen av desember var nemlig usedvanlig varm. Og for Istanbul betyr ikke det 7-8 grader, regn og vind. Det betyr 22 grader og sol. Kanskje snek det seg ned til 15-16 på natta.

Dagene er også lengre enn jeg er vant til. Når jeg står opp om morgenen er det allerede lyst, selv om det nå om dagen kanskje er mer skumring enn dagslys, men så står jeg ikke opp før halv åtte heller da. Mørkt blir det ikke før i femtida på ettermiddagen.

Mon tro om noen av de andre også jaktet på jula?
Kryddermarkedet. Mon tro om noen av de andre også jaktet på jula?

Det høres kanskje litt rart ut, alle mine utenlandske bekjente er i alle fall av den oppfatning, men vinteren er det jeg savner mest med Norge. Bortsett fra folka selvfølgelig. Kanskje har det noe med snøen å gjøre, kanskje er det fordi det alltid er noen måneder sist jeg var hjemme.

Men det er også noe melankolsk og fint med disse månedene. Det er lov å ta det litt mer med ro. Det er lov å bare være inne hele dagen. Og det er lov å kose seg litt, bare fordi man har lyst.

Også er det familietid. I barndommen kom jo advent med lukta av mammas lefsebaking, pappa som reiste hit og dit på ærend, håndball og langrenn på TV, kanskje til og med en julekalender som samlet alle mann i stua. Selvfølgelig var det også travle tider og mye å gjøre, mest for mamma og pappa naturlig nok, men heldigvis har vi aldri latt oss helt rive med av julestria i vår familie. Det var alltid tid til å roe litt ned, selv i førjulstida. Jul ble det jo likevel.

Men nå stod det altså 1. desember på kalenderen, gradestokken viste 20 grader og det var ingenting rundt meg som tydet på jul. De færreste i Istanbul feirer jo jul så her er ingen som selger juletrær på gaten, ingen julemarkeder og ingen julestjerner i husvinduene. På plussiden er vi også for det meste befridd fra juleglorete butikkvinduer og allestedsnærværende julemusikk av tvilsom kvalitet. Men det hører jo liksom litt med, det og.

Så da var det bare en ting å gjøre: å ta saken i egne hender. Kanskje ville litt julebakst skape julestemning, også i Balat?

Jeg tok derfor turen til Eminönü, en av Istanbuls viktigste historiske sentre og, viktigst for dagens utflukt, hjem til en rekke kjøkkenbutikker som ligger på rekke og rad i samme gate. Etter å ha navigert meg forbi den prangende Yeni Camii, Den Nye Moskeen (ferdigstilt på 1660-tallet), og Mısır Çarşısı, det velkjente kryddermarkedet i Istanbul hvor en kan få tak i all verdens krydder, og hvor jeg handlet inn dadler, fiken og aprikos, fant jeg gata jeg var på jakt etter.

Og om jeg ikke fant jula, fant jeg i alle fall tegn til den her.

I tillegg til kjøkkenbutikkene ligger det en rekke sjapper som selger engangsutstyr til bursdager, handleposer og innpakningspapir, mest for andre butikker. De har for anledningen utvidet sortimentet til glorete juletema i alle tenkelige klisjeer og knallfarger og polstret hele inngangspartiet med disse; måtehold er ikke tyrkernes fremste egenskap. Kanskje ikke helt min jul. Men jul allikevel.

Nissene fikk imidlertid stå i fred for min del, det var nemlig i kjøkkenbutikkene jeg fant det jeg var på jakt etter: pepperkakeformer. Her var hyllemeter på hyllemeter med former. Hjerter, stjerner, trær, pepperkakemenn, reinsdyr – og barneføtter, mann og kone og en rekke fasonger jeg fremdeles ikke er helt klar på hva egentlig skulle forestille.

Her var også strøsselpynt i alle farger og slag, konditorfarge, engangsformer, massive kilosblokker med sjokolade, emballasje – ja, kort sagt alt en måtte trenge til kakebaking, enten det skulle være hjemme eller til catering. Dette blir nok ikke siste besøk.

Klok av skade fra min erfaring på det lokale markedet plukket jeg ikke opp noe uten å forhøre meg om prisen først. En del av dette utstyret er nemlig importert med heftige tollavgifter, så enkelte av de mest påkostede formene kostet opp mot 70 kroner. Jeg nøyde meg med et par treformer, pepperkakemenn og en stjerneform – alt for 30 kroner.

Så da dro jeg hjem og lagde pepperkaker, for aller første gang. Jeg kan i alle fall ikke huske å ha satt noen pepperkakedeig før. Store trær, små trær, pepperkakemenn og stjerner ble bakt til den store gullmedaljen. Og pyntet med melis og greier. Det var faktisk my morsommere enn jeg trodde! Pepperkakemennene fikk jeg ikke helt dreisen på, men trærne og stjernene ble da slettes ikke så verst.

Helt som barndommens adventstid ble det vel ikke, men juleduken kom nå i alle fall frem på stuebordet og nissene fant sitt hjem i alkoven i trappa sammen med pepperkaketreskogen jeg lagde, inspirert av Borrow My Eyes.

Og innimellom får Helene Bøksle slippe til med julesanger, det er langrenn på nett-TV i helgene og om kveldene er det håndball-VM med Harald Bredeli på TV2 Sumo på laptopen. Nissene på låven-DVDen har fått ligge i fred så langt, den spesielle stemningen vi hadde de kveldene vi så den sammen første gang kan nok ikke gjenskapes, så da får det heller være.

Men jeg kjenner jeg gleder meg til jul nå.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *