Når helheten kommer til kort

Alt i livet er ikke matematikk; det er ikke alltid at en pluss en er to. Heldigvis. Ikke minst gjelder dette for matlaging, som jo egentlig handler om å få mer ut av de enkelte delene, altså ingrediensene, ved å legge dem sammen, enn å spise dem hver for seg.

Men av og til kan summen bli mindre enn det hele, også i matlaging. Det skjer oss alle en gang i blant, og kanskje enda oftere hos den som eksperimenterer en del med smaksetting. Og jeg kommer meg nok ikke unna at jeg hører til akkuret den gruppen…

I dag, for eksempel. Jeg skal innrømme at jeg aldri helt har skjønt meg på jordskokk. Jeg har liksom ikke helt greid å finne settingen hvor jordskokken kan gjøre noe med et måltid som ingen andre ingredienser kan, hvor ingen alternativer blir like bra. Og siden jeg er veldig opptatt av at alle ingrediensene må bringe noe til retten som lages, enten de nå spiller hovedrollen eller en siderolle, så da har det ikke blitt så mye jordskokk på kjøkkenet mitt.

Men i forrige uke så jeg et bilde på Instagram av jordskokk og løk i olivenolje som så så fristende ut at jeg bestemte meg for å prøve å finne en plass, også for jordskokken. Så denne uka ble det med en kilo hjem fra markedet.

Planen ble lagt tirsdag kveld: Jordskokken skulle bli til en slags luksusversjon av spansk fattigmannspotet; potet stekt med store mengder løk og olivenolje. Men i stedet for potet skulle jeg bruke jordskokk. Noen andre endringer ble det også, for eksempel droppet jeg paprikaen, men kjørte i stedet på med en god del bladpersille, som retten på Insta. Jeg serverte den til köfte krydret med litt spisskummen og et par enkle salater med syrlighet og krønsj, for å få en motvekt til det myke og litt feite i jordskokken og köftene.

Jordskokken ble god den, men noen luksusversjon av fattigmannspotetene ble det ikke; faktisk hadde det nok blitt minst like godt med vanlig potet i stedet. Og så veldig mye enklere; å skrelle jordskokk er ikke noe for en hektisk hverdag, for å si det sånn – det er jo skikkelig pirkearbeid som tar en liten evighet. I alle fall føles det sånn. Så da må det virkelig være verdt å bruke den.

Köftene på den andre siden ble en stor suksess – saftige, akkurat passe krydret og med mye kjøttsmak. Salatene, som jeg bare brukte noen få minutter på å smelle sammen, passet nærmest perfekt til köftene. Her skal jeg imidlertid ikke ta særlig kreditt: de er varianter av typisk köftetilbehør her i Tyrkia.

Men her skulle jeg stoppet. Jordskokken, som jeg altså hadde brukt ganske lang tid og mye krefter på både å tenke ut og ikke minst lage, passet rett og slett ikke inn. Helheten ble dårligere enn om jeg bare hadde lagd köfte og salater.

Kofte med jordskokk (1 of 1)
Köfte med fattigmannsjordskokk

Så det blir ikke jordskokk her på bloggen med det første. Jeg har fra starten av bestemt meg for å legge lista høyt når det gjelder hva som legges ut her. Jeg vil gjerne inspirere til å få maksimalt ut av råvarene, ikke minst de som tradisjonelt anses som “tilbehør” og derfor ofte blir tillagt liten vekt. Det skal så lite til for å løfte de til et helt annet nivå, også på en vanlig hverdag.

Og da er kun det beste godt nok. Helt greit holder ikke. Derfor er det kun de oppskriftene jeg gjerne lager igjen, både for meg selv og gjester, som kommer på bloggen, om det så tok ett eller fem forsøk på å komme frem til oppskriften som publiseres. Derfor vil det antakeligvis heller aldri bli daglige oppdateringer her på bloggen. Den type mat lager nemlig heller ikke jeg sju dager i uka.

Men om det ikke blir köfte med fattigmansjordskokk på bloggen, kommer köftene etter hvert, i en eller annen form. Når jeg har funnet den riktige konstellasjonen, og helheten er mer enn summen av delene. Og når jeg finner jordskokkens plass, for den skal jeg finne, skal dere være de første som får vite det!

Lik gjerne bloggen på Facebook – facebook.com/etkjokken, eller klikk på likerknappen øverst i høyremargen – så får du med deg de nye innleggene!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *