En tur til Istanbuls største økologiske marked

En femminutters gåtur fra en av Istanbuls mest fasjonable handlegater, gjennom boligstrøk og høyblokker, ligger en kommunal parkeringsplass i to etasjer. Men på lørdager kan du gjøre annet enn å parkere bil her: da holdes nemlig Istanbuls, og antakelig Tyrkias, største ukentlig økologiske marked, i den nederste etasjen, på gatenivå.

Økologisk mat er fremdeles en ganske liten nisje i Tyrkia. Og kanskje ikke så rart. Folks tiltro til at det som selges som økologisk faktisk er økologisk er veldig lav. Blant mine venner her er det få, om noen i det hele tatt, som tror særlig på det om de ser et produkt markedsført som økologisk.

– De er bare ute etter å tjene noen ekstra kroner og slenger på en økologisksticker på et helt vanlig produkt, sier de. Og jeg tviler ikke et sekund på at de i mange tilfeller har rett i det. Dessverre.

Det finnes nemlig ingen ordentlig økologisk sertifisering i Tyrkia, med strenge krav på linje med det vi kjenner fra for eksempel Norge. Det finnes ingen statlige reguleringer, bare private sertifiseringer. Så det er egentlig litt fritt frem.

Men en organisasjon som heter Buğday driver økologiske markeder rundt om i Istanbul som folk ser ut til å ha mer tillit til. Skal du kjøpe økologiske produkter som faktisk er økologiske, må det gjøres her. Fem stykker er det av dem, og det største skal være det i Feriköy, hver lørdag. Altså der jeg troppet opp for noen uker tilbake.

Om selve plasseringen er et lite antiklimaks, det ellers ganske så fine nabolaget tatt i betraktning, er det kanskje passende sånn inntil videre. Veldig imponerende var markedet nemlig heller ikke.

Jeg kom ikke med høye forventninger, men håpet kanskje å finne noen grønnsaker litt utenom det vanlige tyrkiske standardsortimentet og derfor vanskelig å få tak i, på tross av at de etter hvert er blitt svært vanlige mange andre steder, også i Norge: fennikel, ruccola, chili og urter som koriander og timian var høyt på ønskelisten. Folk som er interessert i økologisk produksjon er da såvisst mer internasjonalt innstilte og mer eksperimentelle, så det som tilbys bør vel reflektere nettop det?

Den gang ei. Her var det bod etter bod med sellerirot, tomater, løk og bladpersille og alt annet som jeg finner på tirsdager i mitt hjemlige marked i Balat. Bare at de ser så mye tristere ut. Ikke på en sånn “økologisk mat ser litt annerledes/mer skittent/mer ekte ut” måte. Men som i “veldig mye dårligere kvalitet” måte. Hvem selger egentlig sellerirøtter på størrelse med et lite eple? Eller hvitløk som vokser ut med lange skudd i løpet av et par dager etter at de er solgt? Nå var det selvfølgelig enkelte boder som hadde grønnsaker som var helt fine og, men jevnt over var det hele en litt skuffende affære.

Men om middagskokken i meg ble skuffet var bakeren desto mer entusiastisk: her var nemlig mange boder som solgte økologisk mel! Til nå har jeg bare fått tak i en type økologisk mel, som jeg bruker til surdeigsbaking, fra en økologisk sjappe like ved hovedgaten Istiklal. Men plutselig hadde jeg et utvalg på 6-7 forskjellige merker bare for rugmel! Enkelte solgte også forskjellige typer mel som er vanskelige å få tak i. Hipp hurra!

Det var selvfølgelig også boder som solgte andre ting: økologisk kylling, økologiske egg og økologiske kosmetiske og renholdsprodukter. Men det hele var relativt begrenset. I motsetning til nabolagsmarkedet på tirsdager, hvor alle er on a mission, de fleste med trillebager og det hele, var det så vidt jeg kunne se ikke så mange som handlet så mye heller. De fleste så som meg ut til å være der for å ta en titt, kanskje kjøpe med et produkt eller to for å støtte opp om det hele. Det var bare matstasjonen, driftige damer som lagde gözleme, en slags type fylt lefse, som hadde kø.

Det er litt trist at en så stor by som Istanbul ikke har et bedre tilbud av økologiske varer. Jeg er ingen økologisk mat-fantast, men jeg er bekymret over den utstrakte bruken av både sprøytemidler og antibiotika i store deler av landbruket. I Storbritannia brukes det mye av dette, og jeg valgte derfor ofte økologiske varer når jeg kunne da jeg bodde i London. Better safe than sorry, tenker jeg om det.

Dette henger nok ganske tett sammen med mine venners skepsis. Om folk ikke har tiltro til sertifisering (med rette eller ikke) vil det holde etterspørselen etter økologisk mat nede. For hvis du tror at den økologiske rødkålen til 5 lire og den du ser på det lokale markedet til 1,50 er samme produkt, ja at den på det lokale markedet til og med er av vesentlig høyere kvalitet, da kjøper du ikke økologisk. Og kjøper ingen økologisk er det få som produserer økologisk. Alle må jo leve av sitt arbeide, også bønder.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *