6 måneder

Meze / Et kjøkken i Istanbul

Seks måneder er gått siden de virtuelle dørene til mitt kjøkken i Istanbul åpnet i slutten av oktober 2015. Ideen ble til på denne tiden i fjor, mens jeg fremdeles var i London, og telte dager til jeg skulle flytte nedover til Istanbul. Et annet liv ventet, med mer fritid og frihet til å dyrke hobbyer. I alle fall for en stund, mens jeg lærte språket. Så hva skulle man ta seg til i mellomtiden?

Hobby nummer én for meg er mat. Det er det jeg virkelig brenner for. Samtidig satt jeg inne med en idé til noe jeg mente manglet i det norske matblogglandskapet: smaker og tradisjoner fra Tyrkia, Midt-Østen og landene rundt. Og jeg følte jeg hadde både kunnskapen og erfaringen til å realisere denne idéen, det er tross alt denne type mat jeg har lagd mest av de siste åra. Og nå skulle jeg altså bo midt i det hele. Så hvorfor ikke?

Jeg ga meg selv seks måneder da jeg begynte. –Uansett hva som skjer, holder du på i seks måneder, sa jeg til meg selv. –Om det så bare er to besøkende om dagen, skal det likevel komme tre innlegg i uka.

Det tar nemlig tid å bygge en blogg. Også hadde jeg andre mål enn å få flest mulig besøkende, selv om jeg naturligvis også ville nå ut til så mange som mulig. Jeg hadde likevel trua på konseptet og kvaliteten i det jeg la ut, og det gjorde det lettere å holde på, selv når den store trafikken uteble. For det gjorde den i begynnelsen.

Et kjøkken i Istanbul slik det så ut da de virtuelle dørene åpnet i oktober 2015.
Et kjøkken i Istanbul slik det så ut da de virtuelle dørene åpnet i oktober 2015.

To besøkende kom første dagen. Det skulle gå ti dager før bloggen nådde tosifret antall besøkende på en dag, og enda lenger før hjembygda falt ut av topp ti-lista over hvilke byer visittene kom fra.

Men etter jul skjedde det noe. Plutselig stabiliserte det seg på mye høyere lesertall. Antallet følgere på Instagram steg raskt fra 500 til 1000, 2000 og 3000. En rekke regrams fra Matbloggsentralen og anbefaling fra selveste Mat På Bordet gjorde selvsagt sitt. Det samme gjorde Spiselandslagets Kjøttfri mandag-stafett, hvor jeg var så heldig å bli spurt om å bidra. Men de fleste har kommet helt på egen hånd. Og helga bloggen fylte seks måneder stod jeg på kjøkkenet og lagde mat for Andreas Viestad og Mette Randem. Moro!

Og det fineste med bloggen har på mange måter vært tilbakemeldingene fra dere. Det er like morsomt hver gang jeg ser noen av dere har lagd – og ikke minst likt og satt pris på – mat fra bloggen. Det varmer når jeg får høre at noen har lært noe nytt; en ny smakskombinasjon, nye krydder, nye måter å tilberede maten på. At de har gått utenfor egen komfortsone og opplevd at maten ble virkelig god. At de kanskje ikke var så vanskelig som de trodde å lage denne litt mer “eksotiske” maten. At det ga mersmak. Da føler jeg at bloggen faktisk har oppnådd noe.

Og fortsette, det skal jeg, selv om den selvpålagte prøvetiden på seks måneder er over. For dette er blitt en skikkelig morsom hobby. Jeg har mange nye idéer, og det fine med bloggplattformen er jo nettopp at den ikke bare gir mulighet for, men nærmest krever, konstant utvikling. For bloggen i dag er ikke nøyaktig slik jeg så den for meg da jeg begynte for et halvår siden, og forhåpentlig er den ikke akkurat den samme om seks måneder heller. Jeg lærer og oppdager nye ting, får nye idéer, nye tanker – og det gjenspeiler seg selvsagt på bloggen.

Når det er sagt kommer profilen til fortsatt å være den samme: egne kreasjoner og tradisjonelle retter med utgangspunkt i smakene en finner i Tyrkia, Midt-Østen og landene rundt. Men det kan altså også dukke opp litt andre ting også etterhvert, hvis jeg tror det kan være til berikelse for bloggen. Jeg kommer også til å fortsette med innlegg som ikke er oppskrifter, det være seg livet i Istanbul, kokebokanbefalinger, matfilosofi eller annet; kan hende blir det mer av det fremover enn det har vært til nå. Men jeg vil fortsette å legge lista høyt for hva som slippes ut på bloggen: dere får bare se det som jeg er skikkelig fornøyd med og mer enn gjerne serverer til gjester hjemme hos meg selv, om det nå er snakk om oppskrifter eller historier.

Men først tenkte jeg det passet med et lite tilbakeblikk på noen av de beste innleggene fra bloggens seks måneder. Jeg har tatt en titt på de rundt 75 oppskriftene jeg har lagt ut, bloggstatistikken og hva folk søker på og valgt ut ti av dem: en kombinasjon av mine favoritter og de mest populære, med andre ord. Og statistikken forteller meg i alle fall én ting om dere: hummus, det liker dere 😉

Ni favoritter fra bloggens første seks måneder

Lenke til oppskriftene ligger under bildene, som er i tilfeldig rekkefølge.

Følg Et kjøkken i Istanbul på Facebook (facebook.com/etkjokken), Instagram (@vidiberg) og Snapchat (vidiberg).

6 Comments

  • Godt å høre at bloggen vil leve videre! Jeg er ikke så flink til å kommentere, men jeg har blitt fast leser – finner mye inspirasjon her, og du har en blogg som skiller seg ut. Både med tanke på kvalitet, og med de spennende oppskriftene du legger ut. Gleder meg til fortsettelsen! Hilsen en som stort sett alltid har granateplesirup i hus nå, og som fikser kjempegod hummus – etter oppskriften din 🙂

    • Tusen takk for hyggelig tilbakemelding, Eveline. Veldig moro å høre at du finner inspirasjon her inne! Og ja, har en først prøvd granateplesirup er det nesten utenkelig ikke å ha det i kjøkkenskapet lengre… 🙂

  • Bloggen din har virkelig blitt en av mine favoritter, først og fremst etter å ha fulgt deg på Snapchat 🙂 Utrolig mye fristende, og for meg som veganer er det alltid kjekt å oppdage bloggere som er gode på grønnsaker selv om de spiser kjøtt selv!

    • Tusen takk Mari, veldig moro å høre! Jeg er bare glad i god mat – og mye av det er jo tilfeldigvis både vegetarisk og vegansk 🙂

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *