Ramadan på tyrkisk

Sultanahmetmoskeen under Ramadan

BOM-KA-DA-BOM-KA-DA-BOM-BOM-BOM-KA-DA-BOM-KA-DA-BOM-KA-DA-BOM-BOM-BOM

Jeg våkner med et rykk og ser på klokka. 02.47. Gata der vi bor er vanligvis så stille nattestid at en hører hvert eneste lille gatekattmjau. Men nå høres det vitterlig ut som om skolekorpsets trommeslagere har funnet det for godt å ta en improvisert og heller urytmisk prøverunde – midt på natta.

– Velkommen til ramadan i Tyrkia, kommer det fra andre siden av senga.

For selv om det er årtier siden alarmklokker ble vanlig i alle hjem, selv om folk kommer seg opp og på jobb tidlig om morgenen ellers i året uten trommeslagere på døra, selv om mange faktisk ikke faster: disse menneskenes jobb er altså å gå rundt og sørge for at alle kommer seg opp for å spise før dagens faste tar til. Og siden ramadan har falt sammen med årets lengste dager betyr det at de kommer tidlige. Skikkelig tidlig.

Jeg vrir meg litt i irritasjon, men samtidig er jo det hele litt sjarmerende og: her i mitt nabolag Balat finnes det altså ikke noe som heter grå og kjedelige dager. Her er det nye opplevelser, gamle tradisjoner og ting som skjer. Hele tiden. Også klokka 02.47 på natta.

Det nærmer seg nå ett år siden jeg flyttet til Istanbul, akkurat på den tiden byen tok fatt på den forrige markeringen av den muslimske høytiden ramadan. Oppvokst som jeg er i bygde-Norge, uten så mye som en eneste praktiserende muslim i nabolaget, fortonte det å skulle avstå fra mat, drikke og andre gleder som alkohol, sex og sigaretter seg som et lettere abstrakt konsept.

Skal jeg være ærlig gjør det det ennå: jeg faster jo ikke og det gjør ikke så mange i min omgangskrets heller.

Men ramadan handler også om noe mer enn å avstå fra livets gleder. Det handler om å dele, å være sammen med de nærmeste. For iftar er et festmåltid som hele familien samler seg rundt. Hver dag i tredve dager, om du har råd til det. Og gjerne i en større setting utenfor husets fire vegger, så barna kan leke med andre barn, kanskje drar man på tivoli etterpå.

Området rundt Sultanahmetmoskeen like før iftar
Området rundt Sultanahmetmoskeen like før iftar

Jeg hadde min første iftar, måltidet som bryter fasten på kvelden, i hagene mellom Sultanahmetmoskeen og Hagia Sofia, en av Istanbuls eldste, kjente og mest ærverdige steder. Da vi ankom en times tid før solen gikk ned var hagene og allmenningen allerede full av store grupper som hadde samlet seg og ventet, stille og tålmodig, på at imamen skulle annonsere iftars ankomst over høyttaleranlegget. Selv om jeg ikke fastet hadde jeg spist en veldig lett og tidlig lunsj, så jeg kunne til en viss grad sympatisere med forventningene på de mange teppene rundt omkring.

Omgivelsene endret seg imidlertid raskt da imamens bønner spredte seg over høyttaleranlegget: Mens dagslyset forsvant lyste folket opp. Mat, drikke, historie og latter ble generøst delt. Barna begynte snart å leke mens foreldrene kokte tyrkisk te som ble konsumert i timene som fulgte. Kontrastene kunne knapt vært større til den stille og avventende stemningen mens vi hadde dagslys bare noen minutter tidligere.

Iftarmåltid i Abbasağa Parkı. Navnene som kan skimtes på tribunene rundt er ungdom som har blitt drept for det de tror på.
Iftarmåltid i Abbasağa Parkı. Navnene som kan skimtes på tribunene rundt er ungdom som har blitt drept for det de tror på.

Et par uker senere befant vi oss i Beşiktaş, et av byens yngste og mest sentrale nabolag. For nordmenn er det kanskje mest kjent for sitt fotballag, hvor blant andre John Carew og Ronny Johnsen har spilt. Mens vi ruslet rundt i parken Abbasağa i påvente av at Istanbuls notoriske trafikkork skulle roe seg litt ned kom vi over en iftarfest organisert av Çarşı, klubbens kanskje mest venstreradikale supportergruppe (det er vanlig for tyrkiske klubber å ha flere supportergrupper, mange av de høyst politiske). Ved hjelp av frivillig innsats og donasjoner fra gruppens medlemmer hadde de stelt i stand flere langbord og serverte gratis mat: ved bordet for de yngste, eldste og funksjonshemmede – ved grytene for alle andre. Og maten inntok vi alle på langbordene, ved siden av, og i prat med, både kjente og ukjente. Fantastisk!

Güllaç er en melkebasert dessert som spises primært i Ramadan
Güllaç er en melkebasert dessert som spises primært i Ramadan

Et klassisk iftarmåltid i Tyrkia består, som seg hør og bør for et festmåltid, av en rekke elementer.

Det hele begynner med suppe og brød, aller helst ramazan pidesi, en flat, rund loff med firkantet mønster i midten, stekt på ettermiddagen så de er rykende ferske til iftar. Deretter følger meze, småretter som deles mellom alle rundt bordet. Og så, helst før mezeene er ferdig oppspist, folk er jo sultne, kommer hovedretten. Her varierer det litt hva som serveres, men har man råd er det kjøtt som gjelder. Og aller helst grillet. Kebab, med andre ord. Det hele avrundes med dessert, gjerne güllaç, en melkebasert sak med en slags filodeig og granateplekjerner som ikke spises ellers i året. Og et glass eller fire med tyrkisk te, selvfølgelig.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *