En tur til det berømte kryddermarkedet i Istanbul

Inngangen til kryddermarkedet i Istanbul (Misir Carsisi) / Et kjøkken i Istanbul

En gang annenhver uke eller så tusler jeg ned til hovedveien 4-5 minutter nedenfor der vi bor og går ombord på 99A-bussen. Den kjører sørover, langs Det gylne horn mot munningen ut mot Bosporosstredet og Marmarahavet. Men før den kommer så langt krysser den broa over mot Galatatårnet, det 67 meter høye utkikkstårnet som har stått og kikket utover Istanbul siden genoveserne fikk det bygd i 1348, over hundre år før osmanerne erobret byen.

Men bussen kjører ikke til Galatatårnet, for etter å ha sluppet av folk i hipsterbydelen Karaköy nede ved vannkanten rett nedenfor kjører den tilbake til den andre siden av Det gylne horn, til den store allmenningen foran Yeni Cami, Den nye moske, som slett ikke er ny i det hele tatt men over 350 år gammel, hvor bussen har sin siste stopp og alle går ut og rett inn i et voldsomt folkemylder. Men i likhet med de fleste andre er jeg ikke kommet for å besøke moskeen. Jeg er kommet for det som ligger ved siden av. Mısır Çarşısı. Det egyptiske markedet. Istanbuls berømte kryddermarked. Og alle smågatene og krinkelkrokene som omkranser det.

Nøtteselger ved inngangen til kryddermarkedet i Istanbul (Misir carsisi) / Et kjøkken i Istanbul

Valnøtter fra kryddermarkedet i Istanbul (Misir carsisi) / Et kjøkken i Istanbul

Krydder og te til salgs i kryddermarkedet i Istanbul (Misir carsisi) / Et kjøkken i Istanbul

Sekker med kaffe fra kryddermarkedet i Istanbul (Misir carsisi) / Et kjøkken i Istanbul

Tyrkiske kaffekjele med utforming fra kryddermarkedet i Istanbul (Misir carsisi) / Et kjøkken i Istanbul

Selger i bod for tyrkiske kaffekjeler og teutstyr ved kryddermarkedet i Istanbul (Misir carsisi) / Et kjøkken i Istanbul

Jeg elsker å reise hit. Jeg kan vandre rundt lenge og bare ta inn livet. Luktene. Fargene. Stoppe foran syltesjappa og lure på hvilke grønnsaker de ikke har syltet og ikke greie å komme på en eneste en, denne gangen heller. Rusle videre til boden med store, bugnende remser av tørkede auberginer og tomater og chilier og jeg-vet-ikke-hva hengende fra taket for å kjøpe en pose til med chiliflak, for man kan aldri få nok poser med tyrkiske chiliflak, de er milde, de er medium sterke, de er veldig sterke, de er med olje, de er uten olje, de er røde, de er svarte, de er noe et sted i mellom og det er så mange forskjellige varianter at man kan bli forvirret av halvparten, og samtidig tenke at nå, nå må jeg se til å få lagd dolma av de tørkede auberginene jeg har liggende i kjøkkenskapet hjemme.

Men først må jeg innom kaffesjappa. Lese de håndskrevne, laminerte lappene som ligger i de store sekkene med kaffebønner og sier lite annet enn opprinnelsesland og pris, ta en neve kaffebønner i hendene og la de renne tilbake i sekken mens jeg lukter på bønnene og lurer på hvilken type jeg skal gå for denne gangen. Blir nok en halvkilo med hjem denne dagen også. Så runder jeg hjørnet og går inn i favorittkrydderbutikken for å kikke på hyllemeter på hyllemeter med krydder fra alle verdenshjørner. Kanskje løfter jeg en pakke eller to og ser litt ekstra på den, lukter litt og lurer på hva det egentlig er for noe og hva den kan brukes til.

Skjønt, man får sjelden stå i fred og la tankene løpe veldig lenge. Det er alltid fullt av folk. Overalt. På gata, foran bodene, inne på de bittesmå butikkene som er så smale og har så mange ting stående på utsiden at man nesten må bruke litt kløkt for å i det hele tatt komme seg inn. Gamle menn roper Løype! i det de kommer drassende med en stor, flat trillebår med tunge pappesker, for her er jo gatene så smale at ingen leveringsbiler kommer frem og selv disse gamle mennene med trillebår trenger nesten hele bredden av gata. Og leveringen må selvfølgelig skje når leveringen måtte komme, for sånt kan jo ikke planlegges til tidspunkt hvor det ikke er noen folk i gatene. Vi er tross alt i Tyrkia.

Og midt i dette kaoset, fullt av lyder og lukter og farger, så tenker jeg at akkurat i dag, akkurat her og nå, er jeg veldig glad for at jeg er i Istanbul.

Inngang til kryddermarkedet i Istanbul (Misir carsisi) / Et kjøkken i Istanbul

Tørkede aubergine, tomater og chili fra kryddermarkedet i Istanbul (Misir carsisi) / Et kjøkken i Istanbul

Tyrkiske chiliflak (pul biber) fra kryddermarkedet i Istanbul (Misir carsisi) / Et kjøkken i Istanbul

Chiliflak, salsa og andre krydder fra kryddermarkedet i Istanbul (Misir carsisi) / Et kjøkken i Istanbul

Olivenselger ved kryddermarkedet i Istanbul (Misir carsisi) / Et kjøkken i Istanbul

Syltede grønnsaker selges ved kryddermarkedet i Istanbul (Misir carsisi) / Et kjøkken i Istanbul

Fiskeforhandlere ved kryddermarkedet i Istanbul (Misir carsisi) / Et kjøkken i Istanbul

Osteforhandler ved kryddermarkedet i Istanbul (Misir carsisi) / Et kjøkken i Istanbul

Osteforhandler ved kryddermarkedet i Istanbul (Misir carsisi) / Et kjøkken i Istanbul

Liv i Hasircilar Caddesi rett utenfor kryddermarkedet i Istanbul (Misir carsisi) / Et kjøkken i Istanbul

10 Comments

  • Et fantastisk innlegg som ikke akkurat motvirker reisefeberen 🙂 Gleder meg til neste Tyrkiatur; må bare gjøre unna litt mer norsk “vinter” først…

  • Det er så hyggelig å følge deg. Jeg bodde i Istanbul i ett halvår til mai 2003, og lengter tilbake. Blir bare korte besøk nå.
    Som plaster på såret, bor jeg halve året i Side, og kan få en liten følelse av folkelivet ved å besøke krydder og grønnsaksmarkedet i Manavgat. Takk for inspirasjon til nye retter. Gøy å lage mat av gode råvarer

    • Så hyggelig å høre! Istanbul har nok forandret seg mye på den tiden tenker jeg – selv om mye også er akkurat som før! Så moro at du fortsatt reiser tilbake fra tid til annen 🙂 Og du, det er ingenting som slår å handle maten sin på markeder av typen man har i Tyrkia. Ikke sant?

  • Dine postkort gleder jeg meg til å lese hver gang de kommer, de gir både gjenkjennelse og mye nytt å lære. Jeg har hatt leilighet i Tyrkia i 10 år på sydkysten i en liten landsby. Jeg er pensjonist og oppholder meg her 4-6 måneder hvert år. Her flakser høner omkring – frittgående høner har fått ny betydning. Damer med skaut og blomstrende sekkebukser leier sine geiter ut på beite om morgenen og hver onsdag er det marked. Hvilken lykke. Jeg fikk tips om bloggen din fra en venninne, som hadde fått tips fra en venninne……Vi er alle henrykt over å ha fått tilgang til oppskrifter med gode tyrkiske råvarer. Forleden dag serverte jeg min venn fra Istanbul deilige rødbetkaker med tahinidipp, laget etter din oppskrift. Han ble henrykt – spiste utrolig mange kaker og ba om oppskriften. Han har fått linken til bloggen din – flott at du har en engelsk versjon. Så stor takk til deg for at du raust deler dine opplevelser og kompetanse. İyi günler fra Çamyuva:o)

    • Afiyet olsun! Så utrolig hyggelig å høre. Det er ingenting som gleder mer enn at oppskriftene brukes og nytes – og at tekstene gir deg noe. Tyrkia er så uendelig mye mer enn bare Erdogan og jeg tenker at det er fint å kunne dele litt av hverdagen fra Tyrkia. İyi günler!

  • Hei! Dumpet bort i bloggen din idag , da jeg prøvde å finne en oppskrift på Fasulye. For en fantastisk blogg. Elsker den allerede. Jeg er gift med en tyrkisk kurdisk mann og elsker Istanbul. Vi er så heldige å ha familie der og vi reiser en tur ned i vinterferien.
    Jeg skal prøve “alle” oppskriftene dine og mannen min kommer til å elske kona si som skal lage enda mer tyrkisk mat til han ☺.
    Min favoritt til frokost er Menemen og en deilig linsesuppe på en sur høstdag eller en kald vinterkveld er heller ikke å forakte.
    Gleder meg til å følge deg.
    Hilsen Regine ☺

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *