Postkort fra Istanbul

#84, 15. september 2019

Hei kjære leser,

Denne uka hadde jeg en prat med redaktøren min hos Cappelen Damm, Anne-Berit. Vi skulle egentlig treffes i august, men det måtte jeg avlyse da jeg aldri kom meg til Norge i sommer i påvente av at oppholdstillatelsen min skulle bli formelt fornyet (nå er det endelig i orden!).

Selv om jeg har full frihet i arbeidet med boka, er det god rutine å holde hverandre oppdatert. Så vet hun når hun kan forvente hva, og jeg kan involveres i forlagets planer. Jeg tror vi er i rute, men det er alltid hektisk i innspurten av et så stort prosjekt…

Anne-Berit kunne også fortelle meg at de igjen er i ferd med å gå tom for eksemplarer av Hummus & granateple! Av 9.000 trykte bøker, er det nå bare noen dusin igjen på lager. Mange bøker ligger riktignok i hyllene hos bokhandlerne eller på lager hos kjedene, så helt utsolgt er den ikke. Likevel føles det helt vilt at boka fortsatt selger så bra, halvannet år etter at den kom ut.

Siden jeg nå likevel sitter med nesa i bokskriving om dagen, passer det godt at ukas postkort handler om språk – nærmere bestemt det tyrkiske. Jeg har også samlet 8 oppskrifter som passer godt til denne årstiden.

Og kjære leser – hold et øye på bloggen. Snart dukker det opp nye innlegg der igjen, også!

Med ønsker om ei fin uke.

Alt godt,

Vidar

Vidar Bergum i Gökceada, Tyrkia

MINIFERIE: Noen dager i Gökçeada, Tyrkias største øy, var herlig når det ikke ble noen Norgestur i sommer.

Å drikke suppe

Språk er gøy. Språk er vanskelig.

Og språk er pussig.

For utlendinger kan norsk fremstå som en notorisk feilstavet blanding av engelsk, tysk og fransk. «Apricot?» Nei, aprikos, med s, ikke t.

Da har vi ikke en gang kommet oss til uttalen, hvor det tilsynelatende er null system i galskapen.

Når du kommer utenfra, ser du språket på en annen måte enn når du er vokst opp med det. Du oppdager pussigheter både ved eget morsmål, og ved språket du lærer.

En av de første tingene jeg la meg merke til da jeg begynte å lære tyrkisk for noen år siden, var den utstrakte bruken av verbet «å drikke». Tyrkerne drikker nemlig ikke bare vann og kaffe.

Når du står og prater med noen, skjer det ofte at de drar en pakke sigaretter opp fra innerlomma, trekker en sigarett et par centimeter ut, gestikulerer i retning deg og spør: «Drikker du?».

For tyrkerne røyker ikke. De drikker sigaretter. Kanskje har det sitt opphav i vannpipen, som også er populær her? Ikke vet jeg.

Det samme gjelder suppe. I Tyrkia drikker man linsesuppe og tomatsuppe.

Hvor pussig det enn høres ut , får det meg til å stoppe opp et øyeblikk. Det er da vitterlig en bedre måte å beskrive hvordan vi inntar suppe på, enn å si at vi spiser suppe?

Alkohol, derimot, drikker de ikke. Det bruker de, på samme måte som vi sier at noen bruker narkotika. Snakker vi derimot om spesifikke drikker, er det annerledes. Du drikker øl, du drikker vin og du drikker rakı, men du bruker altså alkohol.

Her gjelder det å holde tunga beint i munnen.

8 retter å prøve denne måneden

I fraværet av nye oppskrifter på bloggen mens jeg ferdigstiller min nye bok, har jeg samlet 8 retter fra arkivet som er verdt å prøve denne måneden. Følg også med på bloggen, snart dukker det opp nye oppskrifter også der!

Linsesalat med rødbeter og fetaost

Akkurat nå er rødbetene best råe, i salater.

Rødbetsalat med tahini

Rødbeter + tahini = ❤️

Kylling med jordskokk og sitron

Retten som konverterte meg til jordskokk-elsker.

Lammegryte med potet og tyrkiske smaker

En klassiker jeg stadig vender tilbake til.

Blomkål med pinjekjerner og rosiner

En av de første rettene med inspirasjon fra Midtøsten jeg lagde.

Linser med brokkoli og sellerirot

Enkel og god hverdagsmat.

Sprøstekte smørbønner med grønnkål og fetaost

Lørdagslunsj-favoritten.

Ovnsbakt brokkoli med chili og hvitløk

Tenk at brokkoli kan smake så godt.

 

Neste ukentlige nyhetsbrev kommer ca. 21. september.

Neste Postkort fra Istanbul kommer ca. 12. oktober.