Postkort fra Istanbul

Share on facebook
Share on email
Share on whatsapp
Share on facebook
Share on email
Share on whatsapp

Jul i Istanbul

#93, 22. desember 2020

Hei kjære leser,

Så blir det jul i år også. En annerledes jul, men jul like så godt.

Når dette året har snudd det meste på hodet, tenker jeg at det mer enn noen gang har vært viktig å holde fast på noen tradisjoner.

Det trenger ikke være så mange. Det er ikke så mye som skal til.

Men jeg har i alle fall trengt noe som har minnet meg om at ikke alt er snudd på hodet. For en stakket stund tilbake i velkjent landskap.

For meg har duften og smaken av barndommens julebakst vært dette holdepunktet.

Jeg har brukt desember til å bake meg gjennom barndommens julesmaker. Jeg fikk mammas oppskrifter i god tid til siste episode av podkasten Vaffel. Der snakket Maj-Britt og jeg om nettopp adventsforberedelsene.

Få dager senere kom takke levert på døra, og etterhvert kom også ny fryser på plass. Da var det bare å sette i gang.

Jeg begynte enkelt med havrekjeks og brune pinner. Julekake ble det også, allerede første uka i desember.

Så bevegde jeg meg inn på mammas tradisjonsbakst. Tre typer lefser skulle jeg prøve.

Da kom jeg heller ikke utenom å lage Namdalsgomme. For du kan ikke spise potetlefser uten Namdalsgomme, bare fordi de ikke selger det i butikken.

Pjalten, en tykk lefse fra Røros, var en god start, men blir ikke helt det samme uten brunost på toppen. Mørlefsene, derimot, ble enda bedre enn jeg husket dem!

Potetlefsene er julas ubestridte høydepunkt for meg. Det var med andakt jeg tok fatt på jobben.

Bortsett fra at de ble altfor tykke, og at min billige tyrkiske takke varmet særdeles ujevnt, ble de faktisk ganske så bra! Smaken var akkurat som mamma sin, så her er det bare litt øving som gjenstår før det blir akkurat som mammas. Og kanskje en hakket bedre takke, uten at jeg skal legge all skyld på den.

Det var likevel Namdalsgommen jeg var mest fornøyd med. Det var den jeg tvilte på om jeg kom til å få til.

Men da jeg smakte på den første gang, var det bare å lukke øynene, så ble jeg transportert tilbake til barndommens Trøndelag. Lykke!

Pepperkakeskog med nisser i bakgrunn

Det er rart hvor mye minner og hvor mange historier det er i mat. Jeg tenker at de som ser på oppskrifter og kokebøker som noe rent praktisk, som bare skal forklare fremgangsmåter og teknikker uten å gå inn på hvor og hvordan retten oppstod eller personlige historier, går glipp av halve moroa.

Men dem om det.

Det har vært en fantastisk reise å prøve seg på disse gamle oppskriftene. De har virkelig fått meg i en julestemning det er lenge siden jeg har hatt i adventstiden.

Nå på bittelille julaften, ser jeg frem til de to siste punktene på programmet for min del: Risengrynsgrøt i morgen (jeg har allerede blandet fløte med litt yoghurt, så jeg har rømme til i å ha i).

Og aller viktigst, felles-Skype med hele familien på julaften. Fire generasjoner på Hitra, i Oslo og i Istanbul.

Når de så tar fatt på pinnekjøtt og ribbe så snart vi legger på, får den seile sin egen sjø for min del i år. Det er helt greit.

Jeg tar meg i stedet en potetlefse, smører på en raus klatt med Namdalsgomme og lener meg godt tilbake i godstolen i visshet om at det ble jul, i år også.

En ganske så fin en, til og med.

Med det ønsker jeg en god og fredelig jul til deg og dine, kjære leser.

Vidar


Anbefalt lesning

Omslag for Andreas Viestads bok En middag i Roma

Lurer du på hva du skal kjøpe til deg selv til jul? Hva du skal kose deg med når ribbe og pinnekjøtt er fortært og godstolen venter? Da synes jeg du skal unne deg Andreas Viestads siste bok En middag i Roma.

Andreas har lenge vært Norges beste matskribent, og i En middag i Roma tar han den helt ut. Det er nemlig ingen kokebok, men verdenshistorien sett fra ett enkelt måltid: Pasta Carbonara. Du får riktignok oppskriften på denne pastaretten (på omslaget helt bakerst), men det er «innledningen» på drøye 200 sider som er selve boka.

Jeg fikk den tilsendt nylig og er bare halvveis, men dette er spennende og fornøyelig lesning. Andreas bryter ned pastamåltidet på restauranten La Carbonara i Roma til sine bestanddeler, og forteller kunnskapsrikt og interessant om hvordan de forskjellige ingrediensene som skal til for å lage måltidet har vært med på å forme verden.

Jeg gleder meg til å lese den ferdig i jula. Anbefales på det varmeste!

Jeg har fått boka tilsendt vederlagsfritt fra Kagge forlag, men hadde kjøpt den selv om jeg ikke hadde fått det. Kjøpslenkene er kun for å gjøre det enklere for deg – jeg får ingenting fra verken bokhandler eller forlag om du velger å kjøpe.

Annonse (Hvorfor?)

Hva har du lyst på?

Denne siden bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å bruke siden aksepterer du dette. Personvernerklæring