Postkort fra Istanbul

#88, 23. januar 2020

Hei kjære leser,

Denne uka er det fem år siden jeg sa opp jobben i London og for alvor gjorde meg klar for et nytt liv i Istanbul. I denne månedens Postkort fra Istanbul får du historien om hvordan det skjedde.

Årets første nye oppskrift (gulrotsuppe med linser!) kommer på bloggen i løpet av en dag eller to. Der har jeg også en annen overraskelse på lur som jeg håper å ha klar i løpet av de neste dagene, så følg med på etkjokken.com fremover 🙂 I mellomtiden har jeg lagt ved 6 oppskrifter jeg elsker akkurat nå.

Den store nyheten den siste uka var likevel at vi endelig har kommet i gang med forhåndssalget av min nye bok Aubergine & tahini! Tusen takk til alle som allerede har bestilt. Det var så stor pågang de første timene at jeg fikk e-post fra Norli om saken! Det er så herlig å se at så mange gleder seg til boka kommer. Jeg håper dere blir like fornøyde med boka som vi som har lagd den er.

Vil du også ha et signert eksemplar av boken, finner du lenke til det lenger ned i postkortet, eller du kan klikke her (annonselenke for Norli).

Håper du er kommet godt i gang med 2020, kjære leser!

Alt godt,

Vidar


Aubergine & tahini av Vidar Bergum
NY BOK: Slik ser den altså ut, min nye bok, som går i trykken i dag! Klikk for å forhåndsbestille signert eksemplar (annonselenke for Norli).

En absurd avslutning

Jeg husker det som om det var i går. Jeg hadde både gruet og gledet meg. Gruet meg for å fortelle, gledet meg til å få det overstått og ut i det åpne.

Beslutningen var tatt for lenge siden, kanskje det var det som gjorde det ekstra rart? For allerede i juni året før visste jeg at jeg drøye sju måneder senere skulle si opp jobben.

Da hadde vi diskutert, regnet og regnet litt til. Kommet frem til at, jo, dette går. Dette har vi lyst til. Dette gjør vi!

Men en av oss måtte være igjen, jobbe et år til, sikre kapitalen vi trenger for å kunne ha det livet vi ønsket. Ozan skulle overse oppussingen i Istanbul, jeg ble igjen i London.

Med alle hensyn som måtte tas – oppsigelsestid, bonusutbetaling og når huset var ventet å være innflyttingsklart – utkrystalliserte datoen seg med en gang. Mandag 19. januar 2015.

//

— Oj, det var rart. First class er billigere enn business class! Jaja, da får vi bare bestille det da.

Jeg hadde et nært og godt forhold til Rosie, kontorsjefen. Selskapet var lite, så hun stod også for booking av flybilletter og hoteller en gang i blant.

Nå så vi sammen på logistikken for en jobbreise til Florida, hvor jeg skulle lede et heldags møte med et selskap vi vurderte å investere i. Vi fløy alltid økonomiklasse, bortsett fra når vi en sjelden gang fløy på tvers av kontinenter. Da fikk vi billetter på business. Alle som har gått rett i viktige møter fra en sju timers flytur vet hvor stor forskjell det utgjør.

Eller, altså, første klasse, denne ene gangen dét var billigere.

//

Sånn gikk det altså til at jeg mandag 19. januar 2015 kom på jobben med trillekoffert og dårlig tid. Allerede kl. 10.30, rett etter det interne mandagsmøtet, skulle jeg sette meg i en taksi fra kontoret i retning Heathrow sammen med noen av mine kolleger.

Men før vi dro, måtte jeg si opp jobben.

Det føltes mildt sagt absurd. Uka før hadde jeg fått glødende tilbakemeldinger på jobben jeg hadde gjort året før, en raus bonus, og nå stod vi altså på trappene for en viktig jobbreise, hvor jeg hadde hovedansvaret. På første klasse.

— Har du tid et øyeblikk?

Jeg hadde et vindu på knappe ti minutter, fra sjefen kom inn på kontoret til mandagsmøtet tok til.

— Jeg er redd jeg har dårlige nyheter. Jeg slutter i jobben i dag.

Til min store overraskelse hadde ingen sett det komme. Jeg hadde skjult det godt. Vi ble enige om å vente med å fortelle resten av teamet.

Jobbreisen gikk for øvrig utmerket. Vi endte opp med å investere i selskapet, og jeg endte faktisk opp med å jobbe flere måneder utover oppsigelsestiden. Som alle oppussingsprosjekt, var vårt forsinket, og jobben ville gjerne at jeg skulle gjøre ferdig prosjektene jeg var i gang med. Vinn-vinn, med andre ord.

Den gangen ante jeg ikke hva jeg hade i vente de neste fem årene. Planer hadde vi selvfølgelig i rikt monn, men jeg var også den gang erfaren nok til å vite at slike ting sjelden går etter planen. Det gjorde det da heller ikke.

Men jeg, jeg ville ikke ha endret noen ting. Ikke én dag har jeg angret på at jeg forlot en strålende, men stressende og altoppslukende, karriere i London til fordel for et friere liv i en av verdens mest spennende byer. Fri til å gripe mulighetene som har dukket opp.

Fem år er gått, og jeg gleder meg til å dele de neste fem av denne reisen med deg.

6 retter jeg elsker om dagen

Nye oppskrifter kommer altså i løpet av uka, men i mellomtiden har jeg samlet 6 favoritter fra arkivet som jeg selv har plukket opp de siste ukene.

Neste ukentlige nyhetsbrev kommer ca. 26. januar.

Neste Postkort fra Istanbul kommer ca. 16. februar.