Libanesisk moussaka – og noen tanker om kjøttfri mat

Libanesisk moussaka - oppskrift / Et kjøkken i Istanbul

De fleste av dere kjenner helt sikkert til Maj-Britt Aagard og bloggen hennes Spiselandslaget. Maj-Britt har denne vinteren startet en kjøttfri mandag-stafett, og denne uka er det min tur. Siden det er påske har jeg tatt frem en favoritt som også er enkel å lage på hytta, all den tid fremgangsmåten er ganske så enkel og de mest eksotiske innslagene er aubergine og allehånde, som burde være å få tak i de fleste steder. Og hva tenker jeg på da? Jo, libanesisk moussaka: myke auberginebiter og kikerter i en himmelsk god og varmende tomatsaus, lett krydret som den er med allehånde og kanel.

Men først litt om mitt eget forhold til kjøttfri mat. Jeg har nemlig vært på en reise ikke ulik den Maj-Britt har vært. Der en middag uten kjøtt eller fisk for ikke lenge siden var helt utenkelig er det nå helt naturlig. Uten at jeg tenker spesielt over det.

Som de fleste nordmenn er jeg vokst opp med middag bestående av det engelskmennene kaller “meat and two veg”, altså kjøtt med poteter eller ris og grønnsaker eller salat. (Hvordan potet/ris-delen kvalifiserte som veg skal vi la ligge i denne sammenhengen…). Jeg lagde mye mat både hjemme som tenåring og senere som student. Den virkelige interessen kom likevel først i 2007. Etter et par år med jobbing sånn cirka døgnet rundt og altfor mange takeaways ble det ny jobb og tid til å i alle fall lage noe mat selv.

Det utviklet seg raskt til noe mer: å lage god mat fra bunnen av ble rett og slett en hobby. Kokebokhylla vokste raskt, matblogger ble saumfart. Men alltid var det kjøtt eller fisk som stod i sentrum, noe annet var utenkelig. Så da samboeren ymtet frempå om ikke litt mer vegetarmat kunne vært noe, svarte jeg nok ganske raskt og snurt at kjøtt, DET var det ikke aktuelt å droppe. Mett må man jo bli tenkte jeg, med bilder av nakne tallerkener med et salatblad og noen brokkolibunter i hodet.

Men med det var prosessen i gang, og den har egentlig vært ustoppelig siden. Det begynte i det små. Pasta arrabiata var en tidlig og ganske lenge ensom vegetarfavoritt. Men i 2009/10 skjedde det større endringer på flere fronter. Nok en gang hadde jeg forlatt en jobb, denne gang for å ta master. Her trefte jeg Mor, en driftig israelsk dame som er like god til å lage mat som hun er til å analysere globaliseringens effekt på internasjonale relasjoner (vi studerte global politikk). Hun introduserte meg til maten hun pleide å lage hjemme i Tel Aviv. Plutselig lærte jeg at salater kan være så mye mer enn isbergsalat, boksmais og smakløs tomat.

(teksten fortsetter under bildene)

“Jeg skjønner ikke hvorfor dere i vesten på død og liv skal ha grønt i salater. Grønnsaker er jo så mye bedre!” sa hun og hadde selvfølgelig helt rett i det. Hun pleide også heller å bestille et par-tre forretter når vi var ute og spiste i stedet for en hovedrett. “Hovedretter er jo så kjedelige, munnfull etter munnfull med akkurat det samme” sa hun. Og hadde selvfølgelig helt rett i det og. Og så introduserte meg til Ottolenghi. Og da var det egentlig gjort. Jeg kunne plutselig stå på egne vegetarben.

Og med det åpnet en helt ny matverden seg. For grønnsaker kan varieres og kombineres nærmest i det uendelige. Og det meste passer likevel godt til et stykke kjøtt eller fisk, enkelt tilberedt, om man har lyst på det. Når jeg nå tenker på middag, tenker jeg først og fremst på hvilke smaker jeg har lyst på. Om det så ender opp med å bli et kjøtt-, fisk- eller vegetarmåltid er egentlig ganske underordnet.

Når det er sagt er det ikke sånn at vi stort sett spiser vegetarmat her i huset; de aller fleste dager står det kjøtt eller fisk på middagsbordet. Men når det de fleste ser på som tilbehøret er så godt, delikat og til dels mye mer mettende enn for eksempel en tradisjonell salat eller kokte grønnsaker, blir det til at en spiser mye mer av det – og mye mindre kjøtt. Jeg tenker at det er minst like viktig for å redusere kjøttforbruket som å kutte det helt ut en dag i uka.

På denne bloggen prøver jeg å formidle det beste av det jeg har oppdaget, og oppdager, i min jakt på gode matopplevelser på eget kjøkken. De fleste oppskriftene er vegetariske, rett og slett fordi det er der jeg føler jeg har mest å bidra med. Og forhåpentligvis kan jeg inspirere i alle fall noen av de mange som gjerne vil spise litt sunnere og mer miljøvennlig, og kanskje litt mer vegetarisk, til å gjøre nettopp det. Helt uten å måtte kompromisse på smak. Faktisk heller tvert i mot!

Og akkurat på det punktet er Maj-Britt en ener. Jeg elsker måten hun fronter vegetarmat på. Her er verken pekefingre eller dårlige etterlikninger av kjøttretter, bare utrolig god og fristende mat.

image001

I januar ga hun ut boka Kjøttfri mandag, hvor hun presenterer 52 kjøttfrie retter, en for hver mandag i året. En trenger bare å ta en titt på coveret for å se at denne boka er fantastisk reklame for vegetarmat: Her er ingen salatblader og brokkolibunter, ei heller syltynne blonde damer med stramme kropper i treningstøy. I stedet er det ei driftig dame med masse herlig mat på bordet. Man får bare lyst til å sette seg ned, smake på maten og ta en god og lang prat med henne, kanskje med et glass vin eller tre til. Som jeg gleder meg til å få henda i denne boka når jeg er i gamlelandet neste gang!

Om du ikke følger Maj-Britt allerede, finner du bloggen hennes på spiselandslaget.com. Hun er også på Instagram, og heter @spiselandslaget der og. Og: husk å sjekke ut Kjøttfri mandag neste gang du går forbi en bokbutikk!

Men nå til dagens middag. Mitt bidrag til Maj-Britts stafett er en sak som var en av mine første virkelige vegetarfavoritter, og som jeg har laget mange, mange ganger de siste åra: libanesisk moussaka.

Libanesisk moussaka - oppskrift / Et kjøkken i Istanbul

Moussaka skal, til tross for at den i dag er mest kjent i sin greske tolkning, ha sitt utspring i Tyrkia. Selve navnet kommer fra arabisk musaqqâ, som betyr fuktet, antakelig en referanse til tomatsausen som sammen med aubergine er en fellesnevner i de fleste variantene. Retten var utbredt over hele det osmanske riket, men de regionale forskjellene var, og er den dag i dag, ganske så store.

Alle kjenner den greske ovnsbakte varianten med bechamelsaus på toppen. Bestiller du imidlertid moussaka her i Tyrkia får du en gryterett med kjøttdeig, små terninger av aubergine og en relativt tynn tomatsaus. I balkanske versjoner er gjerne egg en viktig ingrediens, og de er også mer fleksible med hvilke grønnsaker som brukes. Men min favoritt er likevel den libanesiske varianten: aubergine og kikerter i en fantastisk god tomatsaus.

Nøkkelen her ligger i hvordan tomatsausen er krydret. Det er ganske store forskjeller i oppskriftene jeg har sett på dette punktet, men jeg synes litt allehånde og kanel er en fantastisk smaksetter i denne retten. De gjør den skikkelig god og varmende, uten at de tar overhånd. Perfekt nå på senvinteren!

I Midt-Østen serveres denne typisk på et mezebord, men den fungerer også utmerket som middag på egen hånd, for eksempel med litt yoghurt (helst en litt tykkere type, for eksempel gresk eller tyrkisk) og ris eller godt brød. Den kan serveres både varm og ved romtemperatur, og kan fint klargjøres en dag eller to i forveien, men ikke server den kjøleskapskald. Og knekker du et egg eller to oppi restene dagen etterpå har du en knallgod lunsj! Sist jeg lagde det prøvde jeg også å toppe med tahiniyoghurt etter tips på Instagram, og det passet også utrolig godt. Oppskriften gir 4 middagsporsjoner med ris og yoghurt til.

Følg Et kjøkken i Istanbul på Facebook (facebook.com/etkjokken) og Instagram (@vidiberg), så får du med deg flere nye og spennende oppskrifter.

Ingredienser

  • 1 kg aubergine, skrelt i zebramønster og skjært i terninger på 1-1,5 cm
  • 1 dl + 2 ss olivenolje
  • 1 løk, finhakket
  • 5 hvitløksfedd, finhakket
  • 2 ts malt allehånde
  • 1 ts malt kanel
  • 2 bokser á 400 g hakkete tomater av god kvalitet
  • 1 dl vann
  • 2 ts sukker
  • 1 ss sitronsaft
  • 2 bokser á 400 g kikerter, skylt og avrent (eller 500 g ferdigkokte kikerter)
  • finhakket bladpersille, til servering
  • salt og pepper

Sånn gjør jeg det

  1. Sett ovnen på 230 grader, varmluft.
  2. Skrell aubergine i zebramønster og skjær i terninger på ca. 1,5 cm. Det er ikke så nøye akkurat hvordan dette går til så lenge bitene er omtrent like store. Bland med 1 dl olivenolje og litt salt. Fordel på 2 stekebrett og stek henholdsvis høyt og midt i ovnen til auberginene er nesten, men ikke helt myke (de skal ferdigkokes i tomatsausen), ca. 15 minutter. Slipp ut damp og vend en gang eller to underveis. Sett til side.
  3. Fres løk i 2 ss olivenolje i en tykkbunnet kasserolle på lav/medium varme til den er myk, men ikke har fått farge, 10-15 minutter. Ha i hvitløksfedd, allehånde, kanel og litt salt og pepper. Fres videre i ett minutt og tilsett tomat, vann og sukker. Bland godt sammen, kok opp og la putre under lokk i 10-15 minutter så smakene får satt seg litt.
  4. Bland inn sitronsaft og vend forsiktig inn auberginebitene. Fortsett å koke under lokk til auberginen er myk, 10-20 minutter.
  5. Vend forsiktig inn kikerter og varm opp. Smak til med mer salt, pepper og/eller sitronsaft om nødvendig. Server varm eller ved romtemperatur med litt finhakket bladpersille over.

Tips

  • Lager du denne på hytta og ikke har tilgang til ovn går det fint an å steke auberginen i litt olje i en panne eller gryte, det bare krever litt ekstra tid og innsats.

Lik Et kjøkken i Istanbul på Facebook.

4 Comments

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *